Eksamen er ikke noe gøy!!

Men siden jeg er så smart er jeg ferdig for lenge siden! :p

NEI!

Se på det her!!!

1. Practical part – translation (70 %)

Attached is a chapter from Uro: En reise i det moderne selvet by psychiatrist Finn Skårderud. Imagine that you have been asked to produce a trial translation of the chapter, allowing prospective publishers in Great Britain or the U.S. to form an impression of the work, with a view to possible publication.

At the top of the first page of your translation, please specify whether you use British English or American English.

2. Theoretical part (30 %)

Choose ONE of the following questions:

EITHER

Translation challenges often consist of the problem of achieving equivalence at different levels of language at the same time. Discuss how this is the case in the translation of the underlined words and phrases below, making sure to define the levels of language involved:

1. Jeg har forstemmende dårlig tid, men mye av det er faktisk en god dårlig tid. Jeg innser at jeg er privilegert. Jeg sammenligner meg med noen av mine pasienter. De har forstemmende god tid, og det er en dårlig god tid. D. sier at han har de røde trafikklysene som sine beste venner. De hjelper ham å bruke opp mer av den dårlige gode tiden.


2. Når alt blir like gyldig, er det en risiko for at det blir likegyldig.
   

Discuss your own translation of the passages in a. and b.

The essay should contain references to the literature on the syllabus.

(Write 1000-1500 words.)

OR

Discuss whether fixed expressions and idioms present different challenges to the translator than collocations, and whether these language phenomena can always be kept apart. Use examples from the text in your discussion, but feel free to add other examples as well. Choose three collocations/fixed expressions/idioms from the text and show what you did to ensure that your translation was as good as possible.

The essay should contain references to the literature on the syllabus.

(Write 1000-1500 words.)

Teksten som skal oversettes:

Jeg skriver at jeg er rastløs. Moderne uro – eller rastløshet – kan forstås i forhold til begrepet tid. Man har for lite tid. Man har mye å gjøre før i morgen, og for øvrig er man dødelig. Hvert sekund på viseren er et lite forvarsel om dødsøyeblikket. Man har som meg svært dårlig tid. Jeg er rastløs i den forstand at jeg ikke har tid til å raste. Men det er ikke så ille. Kanskje jeg liker det, for intensitet kan til forveksling ligne nærvær. Fart er et rusmiddel.

Jeg har forstemmende dårlig tid, men mye av det er faktisk en god dårlig tid. Jeg innser at jeg er privilegert. Jeg sammenligner meg med noen av mine pasienter. De har forstemmende god tid, og det er en dårlig god tid. D. sier at han har de røde trafikklysene som sine beste venner. De hjelper ham å bruke opp mer av den dårlige gode tiden.

Viktigere i denne boken er andre uroer enn dem som er knyttet til frykten for å komme for sent. Jeg vier meg mest til den indre. Vårt moderne samfunn er solid fortolket og satt ord på. Det er ikke mangel på ord. Mange av disse er aldeles utmerkete analytiske begreper. Det er begreper som flertydighet, mangfold, desentrert, flytende, flux, fragmentert, fraktal, ikke-linearitet; og så videre. De peker i samme retning. Karl Marx’ frase om at «alt som er fast, smelter til luft», hevdes å være innfridd. Et av de samtidsdiagnostiske begrepene jeg finner mest presist er kompleksitet. Det er et trøstefullt begrep. Det sier noe om det oppsplittete, men også om at det finnes systemer i galskapen.

Moderne kultur er et historisk særtilfelle. Det er en kultur som henter sine idealer og kollektive bilder fra noe som ikke finnes: fra fremtiden. Essensen av det moderne er å bryte med tradisjoner, og i stedet sette forandring og omsetning. Nåtiden er ikke noe sted å oppholde seg. Uroen er således et kulturelt premiss, og ikke bare en tilfeldighet. Den er både virkning og bivirkning. Vi bekjenner oss til utviklingen, og det er derfor logisk at den uferdige ungdommen er den livsfasen vi mytologiserer. Det ungdommelige er vitalitet. Det ungdommelige er blitt vår erstatning for en enhetskultur.

Når vi til det moderne legger til prefikset post – det postmoderne – har relativismen for alvor kommet inn i våre liv. Relativisme betyr at sannheter betviles, og at anførselstegnene forplanter seg som kaniner. Det mest relevante er ikke lenger sannhet. Det mest relevante er relevans.

Dette har etiske følger. I det relative mister autoritære prosjekter sin legitimitet, og makt kan utfordres. Kritikk av makten er ikke bare modige menneskers gjerninger, men en væremåte. Det er en væremåte som følger av at tilgangen til fortokninger er uendelig. Mange fortolkninger kan berike, men det kan også utarte i hva Susan Sontag har kalt «fortolkningens tyranni». Slik risikerer alt å opphøre som betydningsfullt. Tåler f.eks. det gode mennesket våre mange mulige psykologiske fortolkninger uten at det gode blir forvandlet til noe middelmådig og suspekt, til dekkoperasjoner og botsøvelser: «Hva feilte det egentlig Mor Theresa?»

Makt avsløres. Samtidig tilsløres makt. Moderne kultur skaper betydelige problemer – individuelt som kollektivt – med å ha oversikt. Fraværet av det faste skaper orienteringsproblemer [...]

Mangelen på oversikt har ironien som problem og løsning. Den ironiske distansen gjør at vi kan heve oss over det hele. Ironi behøver ikke bety aktivt ironiserende, men en livsholdning: en ironisk distanse i forhold til andre og seg selv. Det ironiske fører et av-affektert språk. Den samme distansen risikerer at vi mister opplevelsen av betydning. Når alt blir like gyldig, er det en risiko for at det blir likegyldig. Ironi som retorikk og atferd er i slekt med beroligende medikamenter. Det er et spørsmål om dose før løsningen blir problemet.

Fascinasjonen og terroren ved det moderne kan formuleres i setningen: Den eneste stabile tilstanden er tilstanden av instabilitet. Begrepet identitetskrise anvendes som en diagnose. Men det er også det modernes essens – at tidligere regler og identiteter skal nyskrives. Det er dette som gir det moderne samfunnet dets voldsomme energi og produktivitet. De mange mulige fortolkningene gjør at vår fortid hele tiden kan nyskrives. Nåtiden er en funksjon av fortiden, og fremtiden følger etter nåtiden. Når fortiden ikke lenger er et fast orienteringspunkt, men et nettverk av mulige fortellinger, må også vår kulturs identitet – fremtiden – bli løse biter og lite trygg. Det midlertidige oppholdsstedet nåtiden blir naturlig nok et urolig sted å være. Som terapeut og barneoppdrager har jeg utviklet en betydelig begeistring for begrepet uforutsigbarhet som diagnose og forutsigbarhet som terapeutikum.

Haha!! :D LETT!!

Så jeg titter på ny mobil istedenfor!! For min er død!! :(

De her vurderer jeg:

HTC Legend:

HTC Desire:

Desire er bedre! Og bitte litt dyrere, ikke mye. Men Legend ser jo litt freshere ut!! :D

Hva synes du?